what they said recently

Susanne Abbuehl „The Gift“ (ECM Records), 2013: 

CHOC Jazz Magazine, édition du juin 2013

„Avec Susanne Abbuehl, la voix ne s‘impose pas comme une démonstration de force. La chanteuse néerlando-suisse excelle dans l‘exercice de la nuance et de la légèreté. 

Chez elle, le silence est souverain et les mots se détachent comme des rondes-bosses que les oreilles contemplent. Nous sommes conviés à un voyage qui s‘effectue les yeux fermés sur un parcours en seize étapes au cours duquel l‘écoute est une rêverie. 

L‘emprise du calme est parfaitement efficace et c‘est une étonnante réussite dès lors que Susanne Abbuehl a choisi de nous faire entendre une sélection de poèmes qui ont en commun l‘exploration du monde à l‘intérieur de soi. En mettant en musique des écrits de Wallace Stevens, d‘Emily Brontë, de Sara Teasdale, d‘Emily Dickinson, elle  montre que le poête est celui qui peut embrasser l‘étendue du dehors sans sortir de sa chambre. 

Pour nous convaincre que l‘immobilité est un tremplin, elle s‘est entourée d‘un trio souple, aérien, délicat, qui ouvre les portes vers les harmonies de douceur. 

Cet intérêt pour l‘espace poétique, dont témoigne Since Feeling Is First d‘E. E. Cummings sur „April“ (2001), n‘est pas un élan de hasard, il signale un chemin où la voix qui descend dans la profondeur du poème fait remonter l‘esprit. 

Susanne Abbuehl est capable d‘une telle extraction. C‘est une magicienne.“

 Guy Darol, Jazz Magazine (F) 

 

„Sublime.“

Bernard Loupias, Le Nouvel Observateur (F)

 

„Susanne Abbuehl: une voix essentielle du jazz européen. 

Poésie choisie et complicité lumineuse garantissent une esthétique qui est devenue référence.

Une carrière hors du commun, une discographie qui s’étend sous le label ECM,  compositrice idéale pour la mise en mélodie de poèmes.“ 

 Ivor Malherbe, RTS (CH)

 

ffff   Télérama, édition mai 2013

The Gift est le troisième disque de Susanne Abbuehl pour ECM, après April et Compass, et, autant que ceux-ci et peut-être plus encore, il est en effet un cadeau. La voix de cette jeune femme semble avoir été créée pour la poésie, et la poésie, pour cette voix. En tout cas, celle, intime, lyrique, d’Emily Dickinson, à laquelle Susanne Abbuehl joint ici celles de Sara Teasdale, Wallace Stevens, et même Emily Brontë.

Que l’on se rassure, il n’est pas indispensable de comprendre l’anglais pour jouir de cette poésie vocale. Le chant, doux, charnel et immatériel à la fois (c’est son paradoxe), s’élève comme une fleur à laquelle la trompette de Matthieu Michel sert de tuteur, de même que ces deux voix, la féminine et l’instrumentale, s’enroulent autour du silence qu’elles courtisent ensemble. Le piano de Wolfert Brederode, qui avait déjà splendidement serti la joaillerie nocturne d’Abbuehl dans ses disques précédents, et les percussions d’Olavi Louhivuori nappent souterrainement les épousailles de ce timbre si pur, si sororal, et de cette trompette d’or liquide.“

 Michel Contat, Télérama (F)

 

„Worte stehen am Anfang dieser Musik. Sie entfalten ihre Wirkung im Nacheinander. Den Ausklang des Vorausgehenden mit sich tragend wie einen Schweif, lassen sie die eigenen Laute wie ein Vermächtnis nachhallen in der allmählich sich verwirklichenden Botschaft. So verbreiten sich poetischer Sinn und Sinnlichkeit in der Zeit. Und Susanne Abbuehls Talent erfüllt sich nun jedes Mal, wenn sie den luftigen Takt eines Verses in den Fluss der Klänge überträgt. Wer am Freitagabend im gut besuchten Kulturzentrum Kammgarn zuhörte, wie die 43-jährige Berner Sängerin mit ihrem bestens eingespielten Quartett Gedichte von u. a. Emily Dickinson oder Emily Brontë vertonte, hatte den Eindruck, hier würde Sprache neu belebt und quasi zurückgeführt in eine alte Harmonie von Laut und Bedeutung.“

 Ueli Bernays, NZZ (CH)

 

„Schattenlieder, Nachtgesänge… Abbuehl ist eine Lyrikerin im Quadrat, also auch in den Innenräumen ihrer Musik: mit Wolfert Brederode am Piano, Olavi Louhivuori am Schlagzeug und Matthieu Michel als herzausreissendem „Soul Brother“ am Flügelhorn. Unüberhörbar ist die Schule von Jeanne Lee. Von deren epochalem Album „The Newest Sound Around“ führt eine Direttissima zu diesen Nachtgesängen.“

Peter Rüedi, Die Weltwoche (CH)

 

„With music composed to interpret the poetry of Sara Teasdale, Emily Brontë, Wallace Stevens, and above all Emily Dickinson, Susanne Abbuehl has retreated from the world to paradoxically embrace it on The Gift. As part of this process the Swiss/Dutch singer has changed her band, with only pianist Wolfert Brederode remaining from earlier albums April and Compass. Drummer Olavi Louhivuori, now in Oddarrang, who appeared to wider notice on Tomasz Stańko’s Dark Eyes is an apposite choice here, although his role within the chamber-jazz settings means he must remain subtle, as it’s an album that values space, a sense of longing, an exiling of overt rhythm, and the pleasures of the aftermath of a single note of music. The Swiss Matthieu Michel on flugelhorn is a truly mesmerising presence, his approach a calibrated diffidence that suits the source material and atmosphere of The Gift so very intuitively. But it’s Brederode’s artistry as an improvisational respondent to the voice beyond accompaniment that increases magnificently as the album unfolds, culminating in the variation of his use of Indian harmonium at the beginning of ‘This and My Heart’ especially. The Gift has a beautiful power all of its own making, with the shaping of mood, the channelling of the source texts and the knowing, at times Norma Winstone-like quality of Abbuehl’s voice and compositions so very rewarding. No track exists in isolation. The spontaneity of performance, and it is all the more remarkably a studio album after all, translating to private listening without any feeling of distance; its message, an inspiring one.“

Stephen Graham, marlbank.com (UK)

 

„A brilliant and most interesting album.“

Tom Schnabel, KCRW (USA)

 

„Abbuehl moves inside the natural and sometimes angular rhymes of her sources, inhabits their rhythms, and delivers them as tender yet authoritative songs. Her restrained, refined approach not only carries their more subtle meanings across, but reveals their considerable power. Throughout The Gift, Abbuehl‘s music and phrasing are strikingly intuitive and wholly artful; they transcend genre barriers. Her band’s articulation of these compositions and the illumination they provide her voice are nearly symbiotic in their support; they create dimension and layered textures that add shades of meaning under her delivery. The Gift offers delight, tension, longing, and an opportunity to hear where written and sung speech are mirror images in the heart of language itself.“

Thom Jurek, allmusic.com (USA)

„Sie giesst Lyrik in eine Form aus gesungenen Noten, gibt den Worten jeden erdenklichen Raum zur Entfaltung. Mit ihren Vorgängeralben erwarb sich die unorthodoxe Stimmvirtuosin deshalb ein Alleinstellungsmerkmal. Bei Texten sucht sie nach dem inneren Rhythmus, nach unterschwelligen Melodien und ihrer tiefen Bedeutung.“

Reinhard Köchl, Jazzthing (D)

 

„Brillant vertonte Gedichte. Susanne Abbuehl ist eine spirituelle Künstlerin. Die Sängerin aus der Schweiz mag die eher leisen und introvertierten Momente in ihrer Kunst. Herausgekommen ist eine langsame, sehr tiefgehende und magisch dunkle Musik.“

Zeitungshaus Bauer 

 

„Soundskulpturen von schlichter Schönheit und einer geradezu spirituellen Aura, Klangkunstwerke die berühren.“

Heribert Ickerott, Jazzpodium (D)

 

„Wunderbar sensible Musik vom aktuellen Quartett der Schweizer Sängerin und Komponistin, die nach längerer Pause endlich wieder von sich hören lässt. Sie hat hier Lyrik auf schwebend-gelassene Art vetont – und das Flügelhorn von Matthieu Michel geht aufregend innige Dialoge mit Abbuehls klarer, unaufgeregter Stimme ein.“ 

Roland Spiegel, JazzZeitung (D)

 

„A singer whose greatest strength is her willingness to be absolutely vulnerable and whose most impressive quality is her ability to imbue great meaning to every word—every note—with the power of understatement and control rather than manifest and dissolute virtuosity, The Gift may have been a long time coming but, as has been the case with every Abbuehl recording, it’s been well worth the wait.“

 John Kelman, allaboutjazz.com (USA)

„Sie ist eine Meisterin des Feinen, des Zarten, des Zurückhaltenden. Und gerade deshalb klingen ihre Vertonungen so ausdrucksvoll. Die Schweizer Sängerin Susanne Abbuehl ist eine der besonders leisen Stimmen des internationalen Jazz. Diese Stimme umgibt sich hier mit dem weich verwehenden Flügelhorn-Klang von Mathieu Michel, dem weite Räume eröffnenden Klavierspiel von Wolfert Brederode und der flirrenden, manchmal fast lautlosen Percussion von Olavi Louhivuori. 

Vor allem langsame, stetig von Klang zu Klang gleitende Stücke sind da zu hören: lauter leise Meisterstücke mit großer Aura. 

An klingende Aquarelle von ganz eigenem Stil könnten sie erinnern: Bilder mit hinreißend schönen, durchweg gedeckten, aber in ihrem Zusammenwirken trotzdem leuchtenden Farben.“

 Roland Spiegel, Bayerischer Rundfunk (D)

 

„Ondanks het flinke aantal jazzzangeressen op de conservatoria, staat er zelden een improviserend vocaliste op met karakter, eigenwijze aanpak en persoonlijke benadering. Het is daarom fijn dat Susanne Abbuehl na lange tijd heeft besloten een nieuwe cd te maken. De Zwitserse, die vijftien jaar geleden op het Haagse conservatorium opdook, is niet geïnteresseerd in de vocale jazztraditie. Opvallend zijn haar onorthodoxe instrumentbezettingen (bijvoorbeeld in duo met basklarinet) en warme, praatzingende stem. Op haar derde ECM-plaat gaat ze hiermee door. Abbuehl vertelt teksten van dichters als Emily Dickinson. Denk niet aan een droge voorlezing, maar aan een hoogstpersoonlijke interpretatie. Soms donker en zwoel, vervolgens superkwetsbaar in het hoge register. De tekst, zang en instrumenten opereren in een gelijkwaardige harmonie. De sfeer is vooral geheimzinnig en ingetogen in een combinatie van harmonium (Wolfert Brederode), flugelhoorn (Matthieu Michel) en fluisterende kwasten over de percussie (Olavi Louhivuori).“

 Tim Sprangers, De Volkskrant

Lågmælte songar: Susanne Abbuehl med sitt beste album

På «The Gift» har ho, motsett på tidlegare album, skrive det meste av musikken sjølv, til tekstar av Sara Teasdale, Emily Dickinson, Emily Brontë, og Wallace Stevens (1879-1955) sitt dikt «In My Room». Verd å nemne på grunn av Jan Erik Volds attdikting av boka med den norske tittel «Keiseren av iskrem». Det stillferdige uttrykket blir berga av eit framifrå band med flygelhornist Matthieu Michel, med Wolfert Brederode på piano og harmonium, og finske Olavi Louhivouro på trommer, begge også medspelarar til Mats Eilertsen. Og temperaturen stig når Abbuehl syng Dickinsons «This And My Heart», og den musikalske konteksten gjer heile albumet meir lydarvenleg. Då ho var i Molde i 2002, hadde Abbuehl nett platedebutert med albumet «April» (innspelt i Oslo), med musikk av Carla Bley, eigne tekstar og nokre av E.E. Cummings. Til Dagsavisen var ho opp i undring over kor mange gode musikarar ho møtte. «Berre fire millionar menneske og så mange jazzmusikarar! Finst det ingen dårlege?» På oppfølgjaren «Compass» i 2007 heldt ho i hevd sin stillferdig bodskap, med tekstar frå James Joyce og William Carlos Williams, der ho drog musikalske vekslar på både Chick Corea og Sun Ra. Og vi spelar oss gjennom song for song, seksten i talet, på det nye albumet «The Gift», no og då bønhøyrd i ønsket om meir temperatur, som på «In My Room», tekst Wallace Stevens, og vi får ein ekstra variant av «This And My Heart», og vi takkar.“

 Roald Helgheim, Dagsavisen (NO)

 

 „Vakkert og ettertenksomt. 

Den sveitsiske vokalisten Susanne Abbuehl slo gjennom med et stille brak for vel ti år siden. Nå er hun heldigvis på plass igjen. ECM-ideolog Manfred Eicher har mange strålende kvaliteter. To av dem er å holde giganter som Keith Jarrett kreative og samtidig finne nye, spennende talenter. Susanne Abbuehl tilhørte den sistnevnte kategorien da vi møtte henne første gang med “April” i 2001. Eicher har det ikke med å bruke tida si for ofte på vokalister, så det var en ekstra grunn til å spisse ørene. Abbuehl fortalte oss umiddelbart at hun var en vokalist og formidler med sjeldne egenskaper og med oppfølgeren “Compass” i 2006 kom nok en bekreftelse. Nå har det gått sju år siden sist og den nå 43 år unge Abbuehl er en enda mer moden og trygg vokalist og musikant som vet hvor hun vil og som vet hvordan hun kommer dit. For å komme seg dit har hun med seg den nederlandske pianisten Wolfert Brederode, som også spiller indisk harmonium og som har vært med henne i rundt 20 år – det vil si siden de studerte sammen på konservatoriet i Haag i Nederland. Nye for oss i Abbuehl-sammenheng er den finske trommeslageren Olavi Louhivuori, som vi har truffet på sammen med både Mats Eilertsen og Tomasz Stanko, og den sveitsiske flügelhornisten og trompeteren Matthieu Michel som her kun spiller flügelhorn. Repertoaret er 16 låter som Abbuehl stort sett har skrevet. Den eneste hun ikke har ansvaret har hun skrevet tekst til. Ellers er tekstene/diktene skrevet av giganter som Emily Dickson, Emily Brontë og Sara Teasdale – alle født på 1800-tallet, men som på alle vis fortsatt har noe å fortelle oss. Både gjennom sine låter og sin evne til å gi tekstene luft og rom, forteller Abbuehl oss hvilken stor formidler hun er. Dette er musikk som er veldig nedpå og egna til ettertanke og hennes tre medmusikanter vet eksakt hva som passer til en hver tid. Vi har med fire musikanter å gjøre med usedvanlige lytteevner og de drar oss som lyttere inn i musikken og tekstene på et unikt vis.“

Tor Hammerø, Side 2 (NO)